Retorikkens virkemåte
 |
Aristotoles
https://en.wikipedia.org/wiki/Rhetoric#/media/File:Aristotle_Altemps_Inv8575.jpg |
I retorikk har vi tre forskjellige appellformer som ofte blir brukt til å overbevise. Den første av disse tre kalles for etos, og handler om avsenderen. Etos omtaler ofte avsenders status eller innlevelse, og går mest på tillit fra mottakeren. Etos får mottakeren til å vurdere tilliten til avsenderen ved f.eks. yrkesstatus, språkbruk, kroppsspråk eller andre spesielle kvalifikasjoner som gjør deg spesielt godt egnet til å uttale deg om et emne. Mottakeren vurderer både bevisst eller gjerne ubevisst i hvor stor tillit den vil bygge seg ovenfor avsender. Man kan også enkelt si at etos er hvordan mottaker dømmer avsenderen, i forhold til det du vet fra før av og hvordan avsender presenteres under talen eller i teksten. Som eksempel kan vi bruke kong Haakons tale under 17. Mai 1945. Dette var rett etter fem års okkupasjon under tyskerne. Under hele krigen hadde kong Haakon fungert som en samlende figur og folket så på han som et symbol på fellesskap og motstand. Kong Haakon hadde allerede en sterk etos før talen. Haakon virket også forberedt til talen og det at mediet var fortrolig, nemlig London radio, gjør også at kongens etos ble enda større. Om man har liten etos før en tale så må man bygge opp etos under talen for å kunne virke overbevisende og komme med betydelige argumenter.
Den andre appellformen vi ofte snakker om er patos. Patos, i motsetning til etos, er rettet mot mottaker. Patos blir ofte brukt til å provosere følelser under en tale eller i en tekst. Patos får mottakeren til å sette i gang følelser og vil ofte spille mye på sympati eller medfølelse. Følelser kommer ofte lettere fram hos mottaker om avsender føler det samme. Etos spiller også mye på engasjement og vil ofte ta i bruk flere virkemåter for å vekke engasjement hos mottaker. Eksempler på virkemåter patos ofte bruker kan være gjentakelser, kontraster, språklige bilder, beskrive følelsesladde situasjoner eller bare å si noe om egne følelser. Hovedsaklig vil patos få mottaker til å forstå at avsender ikke er noe mer enn et enkelt menneske til tross for hva avsenderens etos vill være. Som et eksempel på patos kan vi igjen bruke kong Haakons tale fra 1945. Måten kongen bruker patos i talen sin kan man tydelig se flere steder hvor han snakker om det norske folket som ett folk. Han sier også at han føler mye beundring og takknemlighet ovenfor hele det Norske folkets innsats. Det er viktig å forstå at man må kunne formulere seg på en ordentlig og saklig måte for å bruke patos, hvis ikke kan man ende opp med å miste etos.
Logos er den tredje og siste appellformen som blir brukt i evnen i å overtale. Logos er ulik fra de forrige appellformene på den måten at det ligger bare i teksten og må som regel ikke bli bygget opp for å fungere. For at en mening skal kunne overføres til en mottaker må den underbygges av gode argumenter. Logos spiller mest på logikk og sunn fornuft. For at mottakeren skal kunne appellere til den sunne fornuft i teksten kan det ofte være til hjelp å både ha god etos og patos, men ved harde fakta eller ved utenomliggende troverdige kilder er dette ikke like nødvendig for at logos skal ha en virkning. Hjelpemidler til logos kan helt enkelt være å bruke eksempler, saklig argumentasjon, motargumenter, refleksjon eller troverdige kilder. Ved å bruke kong Haakons tale som eksempel kan vi se at han bruker logos når han snakker om innsatsen til det norske folket, handelsflåten, marinen og flyverne. Han spiller også på logos og patos på samme tid når han viser takknemlighet ovenfor de som ga livet sitt for Norge. Andre måter man kan bruke logos som en virkemåte som ofte blir brukt i politikk kan være statistikk eller nye forskningsrapporter.
Kilder: Lærebok - Norsk for Påbygging - H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 2015
